En slagen mann i mål etter 12 timer på sykkelsete.
Hvorfor reise til Belgia for å sykle 273 km og klatre 4600 høydemeter? Jo man må jo ha et mål med treningen, så hvorfor ikke reise til landet som er berømt for sin øl og har sykkel som nasjonalsport? Liége-Bastogne-Liége, La Doyenne, er den siste og hardeste av Vårklassikerne, og kjøres hvert år en søndag i slutten av april. Så jeg hadde meldt meg på amatørutgaven.
Endelig i mål og det kjennes fantastisk!
Då var det over, eg har fullført mitt første halvmaraton!
Eg var bra spent når eg tutlet meg nedover til startområdet i dag tidlig. Eg fekk i meg ein god frukost og følte meg klar. Nede i Race Village, traff eg Benedicte, Madeleine og Knut Eirik som var like spente som meg.
Men for et arrangement, det aulte av folk og stemningen var på topp! Vi fikk oss gratis t-skjorte, fekk levert fra oss tingene våre, tok oss ein tur på toalettet og stilte oss til start. 10.00 gjekk startskuddet, og me var i gang.
Eg gjekk nok på ein liten nybegynnersmell i dag, eg var litt for giret og masse energi, noko som førte til ein litt for hard start som eg kjente på resten av løpet.
Når ein er ferdig med eit løp som dette, så kjenner du på ein stor meistringskjensle, det gjorde vertfall eg i dag. Du er sliten, men det kjennes greit. Og då kan da ver litt vanskelig å huske på alt som gjekk gjennom hovudet ditt under løpet.
Er stolt over denne gjengen i dag!
Eg skal være heilt ærlig, det var døds hardt. På grunn av den harde starten så kom eg langt ned i kjelleren lengre ut i løpet. Da var det gull verdt med litt gele som fikk energinivået eit par hakk opp igjen. Eg har vert langt nede i kjelleren når det kjem til trening før, men ikkje i ein så lang periode. På dette tidpunktet tenkte eg med meg sjølv: dette skal eg aldri gjer igjen!
Men energien kom seg og eg klarte å presse meg gjennom dei litt tøffere partiene av løpet. Når det gjenstod omtrent en 4-5 kilometer hadde eg avtalt med Katarina at ho skulle stå med energidrikke til meg. Og gjett om eg er glad for det! Katarina redda meg, med hennar vidunderdrikke klarte eg å holde farten heilt inn til mål og fullførte innafor tiden eg ønska.
Det har vert ein super opplevelse, og eg angrer ikkje eit sekund for at eg meldte meg på! Følelsen eg fekk da eg sprang over mål-linjen, kan ikkje beskrivast, det var rett og slett ein fantastisk følelse.
Om eg skal gjer dette igjen? Ein skal aldri sei aldri!
Takk for meg!
Offical time: 2 hours 13 minutes.
På joggetur i The Common, Southampton
Då var dagen her, vertfall nesten. I måro stiller eg til start for å springe mitt første halvmaraton. Eg gleder meg, eg er spent og eg er sikker på at det kjem til å bli ein super opplevelse!
Det er omtrent nøyaktig 15 veker siden eg meldte meg på. Etter mykje om og men, blei eg overtalt. Og dagen som var langt, langt borte, er nå her. Som eg nemnte i mitt første blogginnlegg, eg ikkje er noko person som har vert glad i å jogga, eg begynner fort å kjede meg. I løpet av disse 15 vekene, har eg oppdaget gleden av å jogga. Eg har ikkje blitt heilt bitt av basillen, men min holding til jogging har endra seg.
Disse veken har gitt meg bedre energi og eg har betra kondisjonen min betraktelig. Eg har og bestemt meg for at det skal ikkje stoppe etter eg er ferdig med dette løpet.
Eg må sei, etter mange bilder på facebook av folk som har sprunget Bergen City Maraton i dag, er eg først og fremst super imponert, men eg kjenne da har gitt meg mykje energi til i måro.
Dagen i dag har gått i å eta rett og drikka mykje vatn, eg har vert å spelt handballkamp i Bournemouth og skal nå ha ein rolig kveld på sofaen og mentalt lade opp til dagen i måro.
Løpet går av stabelen klokka 10! Det blir ein hard, men artig opplevelse.
Følg med i måro, så skal eg skrive en liten oppsummering av løpet!
– Anna 🙂
AICH…Dette er den harde sannhet me får av å sjekke Colorlinetour sine nettsider i dag. Er me klar?
Norwegian