En slagen mann i mål etter 12 timer på sykkelsete.
Hvorfor reise til Belgia for å sykle 273 km og klatre 4600 høydemeter? Jo man må jo ha et mål med treningen, så hvorfor ikke reise til landet som er berømt for sin øl og har sykkel som nasjonalsport? Liége-Bastogne-Liége, La Doyenne, er den siste og hardeste av Vårklassikerne, og kjøres hvert år en søndag i slutten av april. Så jeg hadde meldt meg på amatørutgaven.
Det er også det eldste proffrittet som fremdeles arrangeres. Rittet går gjennom Ardennene, en fjellkjede som minner mer om en serie med åser øst i Belgia, og er selve definisjonen på rullende landskap. I hver liten bygd eller småby rittet går gjennom har løypen blitt lagt innom den største og bratteste bakken plassen har, til stor jubel til de lokale øldrikkende og pommes frites-momsene sykkelentusiastene. Dagen før arrangeres det turritt i samme løype, slik at man kan få oppleve smerten til proffene. Både lengden og antall høydemeter er urovekkende, faktisk lengre og mer bakkete enn jeg noen gang har syklet. Så jeg og min venn Anders syntes det hørtes ut som en glimrende idé og meldte oss på sent i høst!
Treningen har siden da fulgt prinsippet med progresjon slik at sykkelturene har blitt gradvis lengre, mer kupert og avsluttet med større porsjoner av den belgiske spesialiteten pommes-frites med majones. Anders fikk til og med sneket inn et par spinningøkter på cruiseskipet under hans bryllupsreise i Karibien i februar.
Torsdagen kveld lastet vi syklene i bilen og satte kursen mot danskebåten. Hele fredagen ble derfor brukt på en 100 mil lang biltur til Liége nordøst i Belgia. Når vi fortalte folk om at vi skulle kjøre til Belgia for å sykle 273 km reagerte noen med vantro «Hæ, skal dere kjøre til Belgia?» Etter vel 11 timer i bil krysset vi grensen mellom Nederland og Belgia, noe som tydelig merkes på veistandarden. Det virker som landet ikke eier veivalser og asfalten er blandet med pukk. Skal vi virkelig sykle på dette?
Anders er klar til start!
Lørdag morgen var det opp klokken 5 for å kle oss etter værmeldingen samt få i oss frokost. Værmeldingen hadde vekslet mellom dystert vårklassikervær og opphold de siste dagene, så det store spørsmålet var hvor mye man skulle ikle seg. Det ble kortbukse, vi er da tross alt nordmenn. Hotellet yrte av andre syklister som også skulle delta, men det var kun oss som syklet de få kilometerne til startområdet.
Turritt i Belgia er noe annet en hva man er vant til i Norge. Man tar kun tiden i de verste bakkene og starter når man vil. Så etter påmontering av startnummer, samt en kruttsterk espresso fra Raphas mobile sykkelcafé, var vi klar til start. Allez! Attaque! 50 meter ut i løypa treffer vi derimot et rødt lys i et kryss, og til vår store forbauselse stopper feltet for å vente på grønt. Her tenkte ingen på totaltiden. Etter noen kilometer med lyskryss og brostein, hvor flere allerede rakk å punktere, var vi samlet et stort felt i det vi traff proffenes offisielle startpunkt. Selv med et hundre manns stort felt var det ingen spisse albuer, roping eller kjefting på folk som laget luker. I det hele tatt virket det som om de fleste var ganske erfarne syklister som hadde en avslappet holdning til turen. Av de drøyt 9000 deltakerne møtte man alt fra stilfulle italienere med håndlagde karbonsykler, briter med klassisk Rapha-mundur (dyrt!) til nederlendere praktisk antrukket med gule regnjakker, matchene hjelmtrekk, 25 liters saltaske med tilhørende regntrekk. Vi lærte oss snart det lokale uttrykket «Auto!», noe du selv kan gjette hva betyr. Varslinger om hull i veien var det i grunn ikke tid til, da hadde vi ikke hatt tid til å noe annet – så her var det bare å la det stå til og satse på at den nøytrale Mavic-følgebilen ikke var langt unna.
Tett med bakketopper og 10 kategoriserte stigninger.
På forhånd ble det laget en strategi. I store trekk var planen å spare krefter på den noe flatere transportetappen frem til Bastogne (112 km), for så å håpe på at man hadde nok igjen til de bratte bakkene som etterhvert skulle komme tett som hagl. Selv om det ikke er mange kategoriserte klatringer før dette sørlige vendepunktet, var det alt annet enn flatt. Det gikk enten opp eller ned, kanskje med unntak av et eller annet planert busstopp. Rundt 1500 høydemeter ble forsert på denne strekningen.
Kjapt stopp for å få i oss Belgiske vaffler og fylle flaskene.
Noe som heller ikke er vanlig på norske turritt er å se folk stoppe og ta seg god tid på matstasjonene. Disse var her fylt opp av den lokale delikatessen Liége-vafler og diverse annet søtt snack. Ved matstasjonene viste vi begge stor vaffel-appetitt. Vaffelspising har vi heldigvis også trent på, og har vært med på lommen på flere treningsturer i forkant.
Rett etter Bastogne kommer den heller grufulle stigningen Côte de Saint-Roch, som bikker 20% på det verste. Her innså vi at rittet virkelig var i gang. Bakkene vi hadde vært over før det var bare å regne som oppvarming. Her måtte man virkelig trø på for ikke å velte. Anders dro naturligvis ifra med en gang, da han med 25 kg mindre enn meg har såkalt klatrekropp. Det som går opp skal heldigvis ned igjen og i bunnen av bakken var vi derfor samlet igjen. Dette var stort sett tilstanden i de fleste bakkene.
Våt og sliten på toppen av Côte de Stockeu
Etterhvert møtte vi på flere velkjente og beryktede bakker. Côte de Stockeu (2,3 km, 9,9%), Côte de la Haute Levée (3,5 km, 5,6%) og Côte de La Redoute (1,7 km, 9,7%) som alle kan ta motet fra en sliten syklist med sine tidvis svært bratte partier. Stockeu var så bratt at det knaket godt i karbonramma. Det er her selveste Eddy Merckx har gjort sine avgjørende rykk, og av den grunn er det satt opp en statue av ham på toppen. Her åpnet det seg en fotomulighet vi naturligvis ikke kunne la gå fra oss. Dette er kanskje grunnen til at vi ikke rakk en fotosession med den ekte Eddy Merckx, som faktisk befant seg i målområdet. Haute Levée åpnet friskt med et brosteinsparti rett etter en matstasjon og var så lang at alle vaflene som var inntatt der nesten kom opp igjen. Rittets kanskje mest kjent kjente bakke, La Redoute, gikk lekende lett forbi alle bobilene som spilte nederlandsk ompa-techno. Helt til det bratte partiet startet…
Det er en fryd å se proffmekanikerene i arbeid.
Etter at La Redoute ble passert var det bare 45 km igjen av turen. Herfra virket turen overkommelig. Vel å merke var vi blitt litt lei av vafler og alvorlig øltørste. Nedkjøringen her hadde så grov asfalt at den burde hatt 18-årsgrense. Dette resulterte i et høyt smell og et flatt framhjul. Hittil hadde vi greid oss med kun én punktering, men etter et rekordraskt slangebytte smalt det igjen noen meter lenger ned i bakken. Tom for reserveslanger var det bare én ting å gjøre. Gi framhjulet til min trofaste hjelperytter, Anders, og sende han avgårde mot neste servicestasjon et stykke opp i veien mens jeg tok beina fatt. Tilskuerne var i ekstase der jeg kom gående med min enhjulssykkel. All bremsingen nedover hadde ført til dekkhavari, heldigvis noe de proffe Mavic-mekanikerne fikset fort.
Ardennene er et nydelig område med flotte åser og frodige skoger, men nå bar det tilbake til rustbeltet i Liége – en by som med eiendomsmeglerspråk har oppusningspotensiale. Vi nærmet oss byens stolte stålverk og den siste virkelige bratte motbakken i arbeiderbydelen Saint-Nicolas. Med mer syre i beinene enn Woodstock, 1969, kjempet vi oss opp og ga high fives til entusiastiske barn som ropte «Allez!». Fra hit var det ikke langt igjen til mål, det eneste som gjensto var en slak motbakke til proffrittets offisielle målgang hvor jeg og Anders hadde vår avgjørende spurt. Den tapte jeg med så stor margin at neste år må jeg være hjelperytteren.
Alvorlig lei av vafler, motbakker og dårlige veier var Skoda-målseglet et gledelig syn. Regnet som hadde preget meste av dagen hadde heldigvis lettet den siste timen, noe som hjalp på stemningen i målområdet. Og hva ble den totale tiden? Jo, det ble tid til tre øl før ølteltet stengte.
Vincenzo Nibali mister teten i siste bakke.
Sjelden har det vært så riktig med en hviledag, og etter en hard dag (og kveld) ble det sovet ut på søndagen før det bar avgårde for å se på hvordan proffryttertne prøvde seg i samme løype som oss. Vi dro til toppen av kjente og egentlig lite kjære Saint-Nicolas hvor vi igjen møtte på Raphas Mobile Cycling Club, som serverte espresso og viste rittet på storskjerm. Kjempestemning! I det proffene passerte kunne vi se smerten i ansiktet deres, noe som fikk oss til å tenke på Greg LeMonds sitat: «It never gets easier. You just go faster».
Motbakke selfie i Mur de Huy, 26% stigning er ikke noe å smile av.
Siden vi først hadde reist så langt måtte vi jo ta en sykkeldag ekstra, det var jo trossalt flere frityrsjapper å besøke og berømte bakker å klatre. En solid langtur her i Vallonia var derfor planen for dagen. Vi syklet først mot Huy hvor klassikeren La Fleche Wallone avsluttes med Mur de Huy, en brutal bakke på 26% på sitt verste. Denne måtte vi selvfølgelig bestige. Det var jo tross alt en café på toppen. Som selvfølgelig var stengt på mandager, til stor skuffelse for oss kaffetørste syklistpilgrimer. Et sted langt inne på den belgiske landsbygda slo vi oss ned på Cafe Les Sports hvor de heldigvis serverte både kaffe og øl.
Når man blogger om en slik tur i etterkant har man vanligvis glemt de fleste bakkene, her er jeg fremdeles på fornavn med mesteparten. Jeg kommer nok sikkert til å sykle flere turritt versjoner av proffløp da dette ga mersmak, selv om jeg ikke trenger å gjennta akkurat dette rittet med det første.
Norwegian