Javel så kommer mitt første blogginnlegg, ever! Ai ai ai, trur du ikke Stian har lurt meg opp i stry. Kristiansan – Hovden. Lett for en veltrent kropp tenker du. Men for en som har 15 minutter som personlig beste på 3 kilometeren og 4 mil på sykkel som bakgrunn, så er nok målet litt fjærnere enn som så.

I mitt hode et mål langt utenfor rekkevidde. Iallefall var det det i høst, da Stian tok meg med på joggetur, og jeg måtte gå etter et minutt. Snill som Stian var, ble det en god intervall økt. Med blanding av lett jogg og gåing. Stian begynte å hinte om at vi må vel ha et mål. Hva med Kristiansand Hovden. Jeg tror pulsen min gikk fra 190 til 195, som da var pulsen under lett jogging. Det klarer jeg aldri tenkte jeg, ja det kan vi prøve på sa jeg. Et frø var sådd. Jeg lekte med tanken, og kjente at jeg var litt stolt da jeg tenkte at jeg ville prøve. Men det skal sies jeg hadde ikke trua. Jeg klarte heller ikke å binde meg helt. Jeg tenkte at vi kunne trene og se hva som skjer. Ikke godt nok ifølge Stian, det er enten eller. Vi får se. I mitt stille sinn tenkte jeg, at når Stian gidder å dra med seg en sutrete gammel mann, som knapt jogger fortere enn de gamle damene som lufter bikjene sin rundt stokkalandsvannet, så kan jeg vel gi han den gleden. Så jeg gav han en halveis ja. Det ble til og med tatt bilder, for det skulle blogges. Og der mistet Stian meg, for er det noe som skremmer meg mer enn Kristiansand Hovden, er det alt folk skal vite hva jeg egentlig tenker.

Faktisk måtte vi ha et par måneder pause før temaet kom på banen for fult igjen. Joda det har vært småhinting og litt trening i mellom. Men rett etter jul hadde Stian bestemt seg. Inge skal med. Og han skal pokker meg blogge om det og. Jeg gir meg aldri. Vi ble enige om å ta en joggetur rund Stokkavannet, ja det ble en gåtur. Men en veldig kjekk en sådan, og et stort vendepunkt. For det gikk opp for meg at formen var på vei, og at det var bare en måte å klare det på. Fullt fokus hver dag. Jeg er jo en slabbedask, og bruker hver eneste sjanse for å få hvilt kroppe fult ut. Ja, selv når vi jogger. Dette måtte det bli slutt på, så dum som jeg var ( eller smart), så spurte jeg Stian. Hvordan klarer du å fortsette når du egentlig ikke gidder mer, eller er så sliten at det ikke går? Ikke det svaret jeg håpet på. Hva er det du liker best i hele verden, spør Stian. Det vet du godt Stian, det er literen med brus jeg drikker hver dag. Det skal du slutte med, så ordner det seg?????? WTF. Idioten stoler på Stian og tar han i handen, ingen vei tilbake. Hvor halvmaraton kom inn i bildet, ja det lurer jeg fortsatt på, men det er med i pakken.

I dag er det lettere å tyne treningen enn å ikke drikke brus, så han har nok et poeng.