Har du noken gang tenkt at no er eg endelig i så god form at eg ikkje skal la det forfalle? Det er jo mykje lettare å holde på en god form enn å starte fra begynnelsen? Skippertak er noko drit.
Superform etter The Iron Curtain, eller utslitt og nedbrutt musklatur?
Det er vell få eg kjenner som ikkje har fått med seg at eg heiv meg ut på et sykkel eventyr i fjor sommar. Mange tenker at en kommer heim fra det i super form, noko som kanskje er ein sannhet med modifikasjoner. Sannheten er vell kanskje at fire månader på sykkelsetet krever sitt av muskelaturen.
Eg er i dag på et punkt der eg er i den dårligste formen eg har vert på mange år. Sikkert ikkje så mange som vil tru meg. En trenge bare gå inn på Strava å sjekke treningsloggen min for 2015, den viser at eg har over 3300Km på sykkelsetet bare i år. Det hjelper ikkje det når en plutselig stopper opp treningen, sliter med motivasjon og finner på alt mulig av unnskyldninger.
Slag i trynet
Utfordringer er ein fantastisk måte å motivere seg sjølv på. Det var satt tre mål for 2015, det første var å få mamma og kameraten min Inge i form og opp til Hovden på sykkel i rittet Color Line Setesdal Tour. Team Challenge4you laget for 2015 hadde et mål for auga, det var alle til mål. Målet fullførte me med glans, og hadde ein fantastisk opplevelse sammen med Team Challenge4you, som besto av ein gjeng med fantastiske folk.
Mål nummer to var at eg skulle utfordre meg sjølv med å fullføre Lillehammer-Oslo i lag med en raskere gruppe enn eg nokon gang har syklet med. Dette var min utfordring dette året, dette var rittet eg var nervøs for. Ja, uansett om eg har syklet 10000Km på 4 mnd, med daglige turer fra 8-22 mil, så er Lillehammer-Oslo ein utfordring når det skal gå i et tempo som er høyere enn det eg er vant med å sykle. Eg må være veldig ærlig å sei det at eg var skuffet etter å ha komt i mål i Oslo. Følelsen eg satt med når laget ble omgjort til et «Alle til mål» lag, der me venter uansett kva som måtte skje med folk, var ikkje god. Eg kom til mål i Oslo uten å være sliten, uten å ha fått den opplevelsen der eg måtte presse meg for å holde farten og nivået til dei eg skulle samarbeide med. Eg hører enda lyden av «Hold igjen, vent, det går for fort, slakk av». Misforstå meg rett her, «Alle til mål» er ein fantastisk ting. Hadde eg vert innstillt for dette på førehand, hadde det stått «Alle til mål», bak det laget eg meldte meg på, så hadde eg enten meldt meg på et annet lag, eller bidratt med det eg kunne. Men mitt mål var å presse meg, både fysisk og psykisk. Eg kom i mål med ein bismak etter å ikkje være sliten, og med lyden av «Hold igjen, vent, det går for fort, slakk av» i hodet mitt.
Mål nummer tre for året var å fullføre et halvmaraton og få Inge til å gjennomføre dette. Her kunne eg ikkje hatt bedre treningskamerater enn mine to søsken, Morten og Anna, som hadde det samme målet. Men eg må sjå sannheten i auga om at ryggen ikkje er den eg alltid skulle ønske den var. Ulykken i 2005 setter definitivt djupere spor enn eg av og til ønsker å innsjå. Hadde eg funnet et halvmaraton som gikk på grus, så skulle eg kunne trent meg opp til det og fullført med glans, det har eg ingen tvil om. Men når en jogger på asfalt med tårer i augene, så er det mange tanker som går gjennom hovudet. Det er ikkje ofte eg trekker meg fra noko eg har bestemt meg for, men eg skulle tross alt bli pappa til ein liten gutt i oktober, då ønsket eg ikkje å utsette ryggen for den belastningen.
Eg skal love deg ein ting, når du er vant med at utfordringene og målene du setter deg blir fullført, at det du gjennomfører er ein prestasjon du er stolt over, ein prestasjon som står respekt bare av å fullføre, så er det eit stort slag i motivasjonen når det går litt feil vei.
Back to basic
102Kg var fasiten då eg begynte å trene til Styrkeprøven, Trondheim-Oslo 2013. Eg sto på vekten i månedskiftet februar/mars og innsåg at eg måtte ta et grep om eg skulle fullføre 542Km på sykkel. I månedskiftet april/mai, så var fasiten en annen, 82Kg sto det på vekten. Eg lovde meg sjølv at eg aldri skulle opp i nærheten av det samme igjen. Derfor var det et kraftig slag i trynet når eg sto på vekta på badet heima forrige veka og såg den nye fasiten….BACK TO BASIC
SKIPPERTAK, EG HATAR DEG!
Korleis kunne eg komme tilbake hit? Eg veit at det til ein viss grad er ein annen type Kg, at det er meir muskler enn det var i 2013, men allikevel, her er det noko som har skjedd. Det er nok summen av mykje forskjellig som matmengde, mangel på trening, latskap og mangel på motivasjon. Eg er så vant med at det er eg som drar folk med ut og skal presse de til å komme i form, no må eg presse meg sjølv.
Treningen er i gang, jogging til fjells og andre steder har startet og skal kombineres med rettere mat og sykling. FYTTI KOR TUNGT. Følelsen av gangsperre er det lenge siden eg har kjent på.
SKIPPERTAK, EG HATAR DEG! EG MELDER MEG PÅ TRONDHEIM-OSLO!
Norwegian