Det er nå, når jeg sitter her og tenker tilbake på turen, at det begynner å gå opp for meg hva jeg egentlig har vært med på. Ja, jeg vet at det jeg har gjort ikke er noe alle gjør, men det føles allikevel så urealistisk ut. Er det virkelig jeg som har syklet 90 mil? Sikker på at det ikke er noen andre? Jeg må innrømme at det faktisk er litt vanskelig å ta det hele inn over seg. De tre ukene jeg var sammen med Stian på tur, var helt fantastiske. Og dersom noen spør meg om jeg hadde lagt ut på dette eventyret igjen, så er svaret definitivt ja! Jeg har ikke angret et sekund på at jeg ble med. Det eneste jeg angrer på, er at jeg reiste hjem og dermed ikke ble med videre.
Stian startet Challenge4you med et ønske om å inspirere og motivere andre til å tørre å legge ut på ting de normalt ikke ville gjort. For han har det blitt en livsstil å sette seg nye mål og utfordringer. Jeg har ikke vært i nærheten av det Stian har måtte takle opp gjennom årene, men de av dere som kjenner meg vet at jeg ikke hadde kunnet gjennomføre denne turen for to år siden. Når man har slitt med vektproblemer i mer eller mindre 20 år, og man faktisk kan få til noe som dette… Ja, det er en ufattelig god følelse! Man har oppnådd noe man aldri trodde skulle skje. Og det er ikke så vanskelig. Jeg har lært meg at man må sette seg et mål, og man må holde seg til det. Det finnes faktisk lys i enden av tunnelen, selv om det ofte tar lang tid. Men så… Plutselig er man der man ønsker i livet, og det er ikke noe som er bedre enn det.
Helt siden jeg ble kjent med Stian har jeg fått et ganske godt innblikk i hva turen langs The Iron Curtain går ut på. Da han spurte om jeg ville være med en uke, var min første tanke at dette var noe jeg aldri kom til å klare, så jeg slo det raskt fra meg. Det var vel da jeg hadde kjørt han til flyplassen 1. juni at jeg begynte å tenke mer seriøst på det. Og etter å ha lest bloggen og besøkt Stian i Hamina hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle sykle noen mil sammen med han, for jeg trodde nemlig at det bare kom til å bli noen mil….
De store spørsmålene ble stilt rimelig kjapt: Skulle jeg fly, ta tog, buss etc.? Hvor skulle jeg i det hele tatt møte Stian? Hva skulle jeg ha med meg? Hvordan skulle jeg få med meg bagasjen? Kom jeg til å klare å holde distansene til Stian? Var det virkelig mulig å gjennomføre en slik tur? Og ikke minst: Hvilken sykkel skulle jeg bruke? Jeg hadde jo bare en blytung MTB!
Vi ble raskt enige om at jeg skulle fly til Gdansk den 11. juli. Vi var sikre på at han kom til å være der rundt den datoen. Lite ante vi om at vi hadde regnet veldig feil på gjenværende distanse, slik at Stian måtte tråkke seg halvt i hel for i det hele tatt å nå Gdansk den 12. juli.
Jeg bestemte meg også for å kjøpe ny sykkel. Det ble mange søk frem og tilbake på G-Max, XXL, Intersport osv., men til slutt fant jeg en Nakamura Nitro 4.0W på Intersport som jeg virkelig falt for. Hvorfor?! Fordi den var lilla. Ikke derfor jeg kjøpte den altså. Det er faktisk en ganske god hybridsykkel til en rimelig penge. Leste at bruksområdet ligger mellom landeveissykkelen og terrengsykkelen, og at den er raskere enn en terrengsykkel på asfalt, men at den også kan brukes på grusveier i marka. Kjekt med en allsidig sykkel, og den har virkelig vist seg å være brukbar på både grusveier, skogsveier, skogsstier og i sand! Ikke er den tung heller. Med sine 9,8 kg ble det en helt ny sykkelopplevelse for meg. Samtidig som jeg kjøpte sykkelen fikk jeg også kjøpt meg alt jeg trengte av utstyr og klær. Veldig greit at Intersport valgte å ha 50 % på sykkelutstyr og -klær akkurat da jeg trengte det.
Da sykkelen og alt utstyret var på plass, måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle frakte bagasjen min. Jeg fikk tidlig beskjed om at jeg måtte dra på alt jeg skulle ha med meg selv. Stian hadde nemlig nok med sine 35 kg. Ikke hadde han plass til noe mer heller. Jeg 
funderte på å kjøpe sykkelvesker, men kunne rett og slett ikke forstå hvordan jeg skulle få plass til noe i dem. Og skulle jeg kjøpe ordentlige vesker, kostet de jo en liten formue! Det var Stian som kom med forslaget om at jeg kunne låne B.O.B Yak Traileren som stod hjemme hos foreldrene hans på Fitjar. Jeg hadde jo sett den på bildene fra turen og «in real life» i Hamina, og den så jo bare genial ut. Derfor ble det sånn. Skulle bare ønske at jeg hadde prøvd å sykle litt med den hjemme først, før jeg hadde full oppakning på den i Gdansk. Men det er jo nettopp slikt man lærer av. Det er det som gir gode, vil vel kanskje ikke kalle det gode i dette tilfellet, erfaringer å ta med seg videre i livet.
Det var litt av en opplevelse å sykle langs nordkysten i Polen. Jeg har vært i Krakow, som ligger helt sør i landet, men dette var noe helt annet. Vil påstå at Krakow, med sine konsentrasjonsleirer og saltgruver, er en turistmagnet, men byen er absolutt ikke i nærheten av hva hele nordkysten er. Det krydde av polakker på sommerferie. Det skjønner jeg godt, for de koselige, små stedene vi syklet gjennom, og ikke minst strendene, var rett og slett ufattelig fine! Og når været var som det var, skinnende sol og opp mot 40 grader hver eneste dag, ja, da forstår jeg at strandlivet frister. Det fristet jo oss også, så det ble noen hviledager som ikke var helt planlagte. Men som Stian alltid sa: «Vi er på ferie, Lillian, og vi må jo nyte strendene mens vi har dem.» Jeg lot meg ikke be to ganger!
En ting vi lærte oss underveis, var at det kunne være lurt å booke overnatting i god tid. Har du planer om å reise til nordkysten av Polen om sommeren er det svært lurt å være tidlig ute med bestillingen. Det kommer jo helt an på hvor man ønsker å bo, de fleste nordmenn reiser gjerne til Gdansk eller Sopot, og ikke alle finner veien til de stedene vi fikk oppleve, men da vi fikk beskjed om at det ikke fantes ett eneste ledig rom, i hele byen, ja, da hadde vi jo faktisk et lite problem. Men vi klarte oss jo alltid. Må nesten skryte litt av Bergans, for teltet, Wiglo LT4, har vært helt genialt, det er genialt! Ufattelig stor plass! Vi levde som storfolk på campingplassene.
Det var tider jeg virkelig lurte på om Michael Cramer hadde syklet denne delen av ruten selv, egentlig så lurer jeg vel på det enda, for man kan trygt si at veistandarden ikke alltid var i tipp topp stand. Hvem er det som legger sykkelstier midt i skogen, da på en 
skogssti, som i utgangspunktet ikke er en skogssti engang, men en «sandsti»? Jeg var ganske så sliten til tider, men med en mann som virkelig vet hvordan han skal motivere, så var det ikke vanskelig å komme seg gjennom de tiltenkte milene hver dag. I skrivende stund er jeg faktisk ganske så fornøyd med meg selv, for jeg kom meg gjennom noen helt syke partier langs ruten i Polen. Og det er de tunge, krevende partiene man virkelig husker. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen vi syklet en mil på alle mulige former for underlag, midt i skogen! Det var den dagen jeg bestemte meg for at jeg aldri, i løpet av hele turen, skulle ta en Tom. Jeg fikk heller tåle en Kåre her og der istedenfor. Og sånn ble det jo. Jeg falt jo så uendelig mange ganger i løpet av den første uken. Ooops, I did it again….. Merket for livet! Og for å si det sånn, ribbeinet gjør fortsatt vondt!
Vi fikk jo gjort oss flere erfaringer når det kom til trafikken også. Siden det vrimlet av folk over alt, så var det til tider vanskelig å komme seg frem. Bilistene holdt god avstand idet de passerte oss, unntatt den ene bussjåføren, som sikkert ikke mente å skremme vettet av meg, men de gående var det verre med. De eide rett og slett ikke folkeskikk og gikk akkurat som de ville, selv om de så at vi kom syklende. Akkurat som om det er så enkelt å stoppe på flekken med sykkel og henger som veier langt over 30 kg. Og så skulle jeg virkelig ønske at de hadde båndtvang i Polen også. Å få den schäferen løpende ut rett foran hjulet mitt satte virkelig en støkk i meg. Jeg var preget av det ene møtet resten av turen, for hver gang jeg så en hund, om den gikk fritt eller i bånd, fikk jeg litt småpanikk.
ŁOWICZ dżem malinowy. Mange av dere lurer nok veldig på hva disse ordene betyr. Det er rett og slett navnet på bringebærsyltetøyet vi falt helt pladask for! Så – hvis noen skal til Polen i nærmeste fremtid blir jeg veldig takknemlig for et glass 
eller to! Frokosten vår bestod nemlig ofte av rundstykker med bringebærsyltetøy. Magisk start på dagen! Alt i alt var jeg ganske fornøyd med maten i Polen. Det fantes mye å velge mellom, og det var moro å gå og handle på de store butikkene. De hadde så mye spennende. Var til tider skummelt for lommeboken, for vi (les: Lillian) kom ofte ut med altfor mye. Godt det var Stian som skulle ha dagens matrasjon i baggen sin.
Jeg hadde en utrolig flott tur gjennom Polen. Nå i ettertid skulle jeg bare ønske at jeg hadde startet på grensen mellom Russland og Polen, slik at jeg faktisk kunne sagt at jeg hadde syklet Polen på tvers. Men sånn ble det ikke, så jeg får vel ta hele turen om igjen en annen gang. Et av høydepunktene var da vi kom til grenseovergangen mellom Polen og Tyskland. Tenk at jeg har syklet fra et land til et annet. Tenk at jeg har krysset en landegrense på sykkel! Hvem skulle vel tro det?! Hvertfall ikke jeg. Da det gikk opp for meg at jeg faktisk klarte å sykle mil etter mil etter mil, fant jeg fort ut at jeg skulle til Lübeck i Tyskland. Jeg hadde nemlig sett på bilder og lest så mye om byen på forhånd, så uansett hva som skjedde i løpet av turen, så skulle jeg til Lübeck.
Overgangen fra Polen til Tyskland var stor. Tyskland er definitivt et sykkelland. Det er jo forståelig det, for standarden økte betraktelig, både når det kom til veiene, sykkelstiene og tettstedene. Alt var liksom så mye renere og penere. Vi ble fort enige om at 
Michael Cramer må ha syklet den tyske delen av ruten, for det var asfalt nesten hele veien, selv midt i skogen. Selvfølgelig hadde vi noen dager der vi syklet på forskjellig underlag, men det var faktisk litt spennende å sykle de lange brosteinspartiene. Ble jo helt milkshake. De av dere som ikke har prøvd å sykle fire mil på brostein har egentlig ikke peiling på følelsen man sitter med. Hele kroppen rister! Blir helt ødelagt i hendene for man holder så hardt i styret. Og har du vondt en viss plass før du begynner på brosteinene, så kan jeg skrive under på at du hvertfall har vondt etterpå. Det morsomste var at vi syklet fortere på disse partiene enn det vi gjorde på de «vanlige» veiene.
Det spesielle med nordkysten er at de tyske hansabyene ligger på rekke og rad. For noen fantastisk flotte byer! Hansestadt er betegnelsen på de nordeuropeiske byene, først og fremst i Tyskland, som i middelalderen var tilsluttet handelsforbundet hansaen, som hadde hovedsete i Lübeck. Vi syklet gjennom flere av disse stedene. Vi ble helt satt ut da vi kom til Stralsund. Den byen bare måtte vi oppleve. Det gjorde heller ikke noe at de feiret Wallensteintage Stralsund – Das Volksfest mit historischem Spektakel im 
Herzen der Hansestadt, en festival med preg fra 1600-tallet, den dagen vi kom dit. Warnemünde var også en ufattelig flott by. Vi har bestemt oss for å reise tilbake dit, eller… Jeg har bestemt meg for å reise tilbake dit. Egentlig har jeg lyst til å reise tilbake til alle byene vi passerte. Tror det er noen av de flotteste stedene jeg har vært. Hansestadt Rostock, Hansestadt Wismar, Hansestadt Travemünde og Hansestadt Lübeck. Skal definitivt tilbake til Lübeck!
Vi møtte svært mange syklister på tur, noen på dagstur, andre på langtur. Det var lett å se forskjellen. De som kun skulle fra A til B den aktuelle dagen syklet gjerne i sin egen verden, mens de som var ute på langtur hilste på oss og ønsket å prate med oss. Det var generelt lettere å få kontakt med folk i Tyskland enn det det var i Polen. De viste interesse for syklene, spesielt hengerne, og tok dermed kontakt. Moro når folk viser interesse for det eventyret vi (les: Stian) er ute på! Mange som fikk seg et lite sjokk da han fortalte hvor langt han hadde syklet. De ble enda mer sjokkert da han sa at han skulle til Bulgaria. Ikke at det var så utrolig enkelt å forstå hva de sa alltid, for tyskere vil ikke snakke engelsk. Kan ikke helt forstå hvorfor, for mange av dem kan mer enn de gir uttrykk for. Men da var det jo greit at jeg kunne briljere med mine tyskkunnskaper. «Ich spreche nicht sehr gut Deutsch, aber ich verstehe ein bisschen.» Det var setningen som gikk igjen, men det så ikke ut som om noen brydde seg om det. De snakket i vei og jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Stian var ganske imponert til tider. Satser på at jeg har lært han nok tysk til at han klarer seg greit gjennom resten av landet. Han har jo faktisk gjort seg ganske godt forstått han også, da ved bruk av tysk, engelsk og fingerspråk – samtidig!
Som polakkene, så er også tyskerne veldig glad i nordøstkysten sin. Det vrimlet av tyskere langs strendene. Bilene stod parkert langs veien så langt øyet kunne se, og vi kunne se langt siden vi forflyttet oss på sykkel. Og var det vanskelig å få overnatting i Polen, så 
var det nesten enda vanskeligere i Tyskland. Svært mange av campingplassene var rimelig fulle, og noen ganger var vi rett og slett veldig heldige da vi fikk plass til teltet. Det stakkers paret som kom to minutter etter oss måtte nemlig sykle videre. «Alles besetzt!» Etter å ha bodd på den ene campingplassen etter den andre, valgte jeg å booke oss inn på et hotell den første natten i Tyskland. Det var bare helt magisk! Firestjerners hotell med egen spa-avdeling. Følelsen av å synke ned i bassenget etter en lang dag på sykkelen kan nesten ikke beskrives. Standarden vår steg betraktelig etter den natten. Vi bodde på den ene luksuscampingen etter den andre. Valgte også litt mer luksuriøse pensjonater og hotell etter hvert. Kunne jo ikke bo på noe sted som hadde mindre enn fire stjerner! Tror nesten vi var oppe i seks stjerner på det meste, men det skal nå sies at vi til tider ikke merket noe til de stjernene på campingplassene. De så jo ut som alle de andre stedene vi hadde bodd.
Det er en smule vittig at tyskerne synes det er så dyrt å feriere i Norge. Da vi kom over grensen fra Polen, var det som om euroen brant i hendene våre, og pengene fløy mer eller mindre ut av kontoen. Det kostet jo langt over 300 kroner å slå opp et telt på flere av campingplassene. 300 kroner for et telt!! Sprøtt! Man skulle jo tro at man fikk Internett med i prisen for teltet, men neida. De visste å ta seg betalt for Internett i tillegg – sykt dårlig Internett! Det var mulig å finne WiFi langt inne i skogen i Polen, mens campingplassene, restaurantene og hotellene i flere av de store, tyske byene ikke hadde tilgang i det hele tatt. Hva er det som skjer med verden!?
Og husk for all del å ha penger på deg når du reiser inn i Tyskland. Det holder ikke med Visa-kort der nei! Det er svært få steder som tar Visa, og det er heller ikke mulig å ta ut euro med Visa-kortet i hvilken som helst bank. Ergo, for å slippe å sykle/kjøre flere mil for å ta ut penger, noe Stian fikk erfare, så er det lurt å ta med seg euro hjemmefra.
I tillegg til at det var veldig dyrt å bo i Tyskland, så var maten også dyr, spesielt når de ikke kunne tilby så mye annet enn schnitzel i alle mulige fasonger. Ja, jeg mistet matlysten til tider. Ble så ufattelig lei av svinekjøtt! Stian prøvde å bestille en hamburger, men 
hva endte han opp med?! Jo, en schnitzel med speilegg på. Seriøst! Det var jo rene lykkefølelsen da vi endelig kom over det vi trodde var kjøttkaker. For hva var det?! Jo, svinekjøttkaker. Men de smakte godt da, tusen ganger bedre enn schnitzelen!!
Tyskere er så sære! De bor i et av verdens mest innflytelsesrike land, men det er ikke snakk om at de skal ha samme banksystem og Internett-tilgang som resten av verden! Det var til tider så irriterende at det faktisk bare ble vittig. De skal liksom gjøre ting på sin egen måte, slik at resten av verden får store problemer når de en gang bestemmer seg for å besøke landet.
Den siste uken på hjul var helt rå for min del. Kroppen og beina fungerte veldig bra, og vi kunne sykle både tre og fire mil før jeg hadde behov for et stopp. Stian måtte innrømme for meg at han var rimelig sliten en av dagene, men da han så hvor bra flyt jeg hadde, så valgte han å følge mitt tempo. Jeg fikk så dårlig samvittighet da han fortalte det. Men det er typisk Stian det – han er opptatt av at andre skal ha det bra, selv om det går ut over han selv. Følelsen av å sykle inn i Lübeck etter fjorten dager på hjul var ufattelig god! Det var så godt å vite at jeg hadde nådd målet mitt, jeg hadde syklet fra Gdansk til Lübeck! Tenk det – 90 mil på 14 dager! Planen var jo å være med videre nedover i Tyskland, men da det viste seg å bli vanskelig, med tanke på økonomien, fant vi ut at vi fikk kose oss litt ekstra de siste timene vi hadde sammen. Dermed ble det shopping, nydelig mat, god drikke og mange gode opplevelser i Lübeck. Og ja, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg må nok tilbake til Lübeck!
Så, hva slags erfaringer og opplevelser sitter jeg igjen med etter denne turen? For det første: jeg tror jeg motbeviste alle, inkludert 
meg selv, da jeg syklet hele 90 mil! Pappa trodde jeg skulle holde en dag eller to. Jeg trodde kanskje jeg skulle klare en liten uke, og Stian har innrømmet at han trodde jeg skulle reise hjem etter en uke. Folkens, det betyr bare at det faktisk er mulig! Det er mulig for hvem som helst å reise på sykkelferie i Europa, til og med barnefamilier. Tenk på alle de fantastiske stedene man får sett fra sykkelsetet. Det er steder man aldri ville fått sett hvis man hadde valgt bilen istedenfor sykkelen. Men det kan nok være lurt å sykle ganske mange mil dagene før man legger ut på en slik tur. Jeg hadde aldri klart dager på ti mil, noe som er vanlig kost for Stian. Da måtte jeg trent ganske så mye mer før jeg reiste. Det er heller ikke slik at man trenger å sykle så lange distanser. Vi hadde en fantastisk tur, selv om det bare ble nærmere fem/seks mil til dagen. Da kunne vi nyte resten av dagen på stranden eller i byen. «Det er jo tross alt ferien vår!»
For det andre: jeg har lært ufattelig mye om sykling og selve sykkelen. Jeg har alltid tenkt at sykkelen bare er et fremkomstmiddel, og at man bremser og girer som man vil. Men neida. Jeg har lært at man skal bruke bremsene framme ganske så mye mer enn bremsene bak, 70 – 30 faktisk! Gjorde jeg det på turen?! Nei, og det viste veldig godt igjen. Bakbremsene var totalt utslitt da vi kom til Lübeck. Jeg har også lært en del om giring, og at det er lurt å holde seg på det og det giret. Viktig å sykle i lette gir, for da holder beina lenger. Sykling i oppoverbakker er visst ikke bare sykling i oppoverbakker. Sånn og sånn skal det gjøres. Ta god fart, tråkk for harde livet, skift gir, ett om gangen – vips så er du på toppen. Og når man tror at en vei er flat, så er den nødvendigvis ikke det. Har lært at falske flater er tunge å sykle. Jeg skjønte jo aldri at det gikk oppover. Nå gjør jeg det! Det jeg er mest stolt over å ha lært, det er nok det å rygge med hengeren. Jeg har aldri fått til å rygge med biltilhenger, noen gang. Har ikke skjønt konseptet – før nå! Stian 
lærte meg å rygge med hengeren, og jeg fikk det til. Den siste uken gjorde jeg alt selv. Jeg kom meg dit jeg skulle, selv om jeg måtte rygge både her og der. Så det viktigste: man må spise og drikke når man er på lang sykkeltur. Det er viktig å holde energinivået oppe, og man må få i seg noe, gjerne sportsdrikk, sjokolade, banan, energidrikk ol., før man går tom. Hvis ikke tar det nemlig så altfor lang tid å få opp energinivået igjen. Red Bull virket veldig godt på meg. Helt sykt å se forskjellen til tider. Jeg fikk virkelig vinger av den! Nå tror jeg det var svært fornuftig å la sykkelen få seg en god service på Intersport. Det trengte den virkelig. Selv om den er relativt ny, så har jeg faktisk syklet over 100 mil med den på kun seks uker, og terrenget har vel ikke alltid vært tilpasset en hybrid.
For det tredje: jeg har verdens råeste, sterkeste, modigste, kjekkeste, snilleste, beste og mest sjarmerende mann. Jeg har verdens beste kjæreste! Jeg tror man seriøst må lete lenge for å finne en mann som er like motiverende, engasjerende og inspirerende som det Stian er. Det har vært helt fantastisk å være på tur sammen med han. Ja, vi hadde våre stunder der vi ikke var så fornøyd med hverandre, men da glimtet han til med en eller annen morsom vits, og så var det gode humøret på plass igjen. Og da jeg gang på gang falt og slo meg, noen ganger ganske så kraftig, hadde jeg en omsorgsfull og god mann som stadig lurte på hvordan det gikk med meg. Stian, du er rett og slett en ufattelig god person! Du ønsker alle godt. Jeg setter så utrolig stor pris på deg, og det står stor respekt av den turen du er i ferd med å gjennomføre. Jeg er veldig stolt av deg! Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å være sammen med deg disse ukene, og jeg gleder meg noe så vanvittig til fortsettelsen. Me e best sammen!
Norwegian