We are ready for a day on the bike, Lillian’s first day. The plan today is to get out of Gdansk, take the boat from Sopot to Hel and then cycle about 65-70Km in total.
Ready for Lillian’s first day on the road
It’s morning, we are trying to get out of bed. I’m starting to prepare Lillian’s bike. We are ready.
We cycle over to a small cafe to get some more breakfast and a good start before we cycle towards Sopot. The scrambled eggs are amazing, and the butter cheese….AWWWW
Cycling out of Gdansk it self is not a problem. We set the course towards Sopot, which is only 10Km away. It’s a beautiful view along the coast. It’s easy to see that this is a tourist magnet, I guess it’s not many locals here.
We buy the ticket to the enter the pier, yes you have to buy a ticket to enter the pier where you can buy the ticket to enter the boat.
I ask about the boat in the ticket office, we are too late, so we deside to cycle along the coast and through Gdynia instead.
We follow the bicyle paths in the woods, suddenly it’s giving us two options, either a steep stairway or the beach.
I disconnect the trailers and Lillian starts carrying the bicycles and I take the trailers. Half way up, a kind man stops and helps Lillian with the bicycles, before he comes down and assist me on carrying the trailers…thank you!
Second fall of the day
The road continues on gravel paths. We stop at a place where we have two options. Lillian is a bit unlucky and stops before the trailer is finished with the turn. The weight of the trailer make her fall into the cyclepath. She hurt her leg and hand a little bit, but is able to continue with a smile!
Continuing on the cycle path, it takes us to Gdynia. It’s easy too see what people ment about this being a more modern city and that it’s a busy place. The traffic is heavy and we have to stop for traffic lights at all times.
We stop at an italian restaurant to get some pizza and refreshments. 5 minutes later, we can see that it’s heavy rain outside, hopefully it will go over soon.
It clears up when we go out..Perfect! We continue on the road. This is not fun, a lot of people, nobody that cares about the heavy weight we are coming with. They walk straight, and we have to drive slalom between them.
Finally on some smaller roads
We arrive at a small place outside Gdynia. Finally we are heading of the main road, but it’s still quite some traffic. This is the road that will take you to Hel and the coast of Poland.
For the first time today, there is no cycle paths. We have to enter the road, but lucky for us, there is a nice road shoulder that we can cycle on.
Lillian starts cycling up the hill, I’m following behind her. She seems to be strong, she just keeps going and I give her 5-10 meters. When we come over the top, her face is a big smile, and she celebrates being «the queen of the mountain» by putting her hands in the air.
We continue towards the road to Hel. There is a small city with a lot of campings there. We have already contacted a camp site and they said we were more than welcome.
Stupid, stupid family….ARGH!!!!
Only 5 Km away, the cycle path takes us to a gravel road again. We deside to follow it. We pass some cyclists and people walking. There’s a family coming with two big schaefer dogs, which is walking freely. I’m able to pass them. When Lillian tries to pass them, the 14 year(ish) old boy throws a bottle just in front of Lillian, and the schaefer runs to get it. Lillian hits the dog and fall over. I’m quickly turning and are saying exactly what I mean to these guys, but they just keep walking.
Lillian hurt her knee, but are able to continue. We’re both quite angry at this family, but it’s too late to do anything about that now. We cycle the last kilometers and arrive at the camping. The tent is built and we spend the evening here at this beautiful place.
Tomorrow’s plan is to cycle the same distance, but we will see how Lillian’s legs are feeling first, maybe we take a day of?
Lillian’s little norwegian corner:
Følelsen når man våkner og vet at man endelig skal på sykkelen er egentlig litt spesiell. Jeg må glatt innrømme at jeghar vært veldig spent på denne turen. På flyet ned angret jeg veldig, men tanken på å treffe Stian igjen ble for sterk. Og at han i tillegg sykler 22 mil på en dag for å møte meg i Gdansk på lørdagen, istedenfor søndagen, så er det bare å gjennomføre.
Godt jeg har en mann som er sykkelhandy, for det er faktisk endel å tenke på når man skal ut på en tur som dette. Sitter hjulene som de skal? Sitter styret som det skal? Har setet riktig høyde? Og nei….. Det hadde det ikke. Dermed måtte det en liten justering til. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn først antatt. Endte faktisk opp med å ha setet i samme høyde, for vi ødela gjengene på skruen, men heldigvis viste det seg at det ikke var så galt allikevel.
Det å sykle med tralle på for første gang var ikke bare bare. Det var ikke lett å holde balansen, men det gikk jo på et vis. Landet bare i noen busker ved siden av kafeen vi spiste frokost på, sånn ca hundre meter fra vandrerhjemmet. Virkelig god begynnelse!
Sykkelturen ut av Gdansk, Sopot og Gdynia var egentlig ganske grei. Det gikk relativt treigt, for vi måtte opp og ned av fortau hele tiden. Og det viste seg vel at polakker, som i utgangspunktet er ganske hyggelige, ikke eier folkeskikk når det kommer til å ta hensyn til to syklister som kommer syklende med tunge traller på. «Vi går bare der vi vil, vi. Ikke så farlig om dere må sykle slalom mellom oss!» Svært irriterende til tider, det må jeg slå fast. Men en ting skal polakkene ha, de tar utrolig hensyn når de kjører forbi oss med bil. De holder seg bak dersom det kommer biler imot, og når de kjører forbi, så kjører de i det andre kjørefeltet. Supert! Evig takknemlig for det!!
Det ble jo noen svippturer på sykkelstier og grusveier også, noe som viste seg å skulle bli farligere enn antatt. Måtte nemlig stoppe i en sving, og med tralle bak, var ikke det så enkel. Vips – så lå jeg på bakken med sykkelen over meg, igjen! Venstre kne og legg fikk gjennomgå, så nå har jeg et stort sår over det hele. Det beste med alt, var at jeg faktisk syntes det var så morsomt, at jeg bare måtte le av hele situasjonen. Lo for meg selv i flere mil etterpå.
Og til alle dere der hjemme som tror at Polen er det fattige og kjedelige landet, dere tar sååååå feil! Strendene langs nordkysten av landet er rett og slett bare utrolige! Det kryr av mennesker, solen steiker og det finnes ufattelig mange flotte hoteller. Det er nemlig ikke bare Spania og Tyrkia som teller. Sier det bare: Prøv nordkysten av Polen og dere vil ikke angre! Jeg skal hvertfall ha meg en tur hit igjen.
Etter mange mil med fortau var det utrolig deilig å endelig se «landeveien» igjen. Følelsen av å kunne sykle fortere enn 5 km/t var så digg! Vi suste bortover i 30 km/t. Deilig!! Jeg tror nok ikke jeg var forberedt på at jeg skulle treffe på Tinnheia-bakken her i Polen, men joda. Slapp ikke unna her heller. Bestemte meg tidlig for å kjøre tempo oppover, selv om jeg drar på ei tralle på 25 kg, og som sagt, så gjort! To km oppover i godt tempo. Syklet til og med fra Stian på et punkt. Det var en utrolig god følelse! Følte meg rett og slett som «the queen of the mountain» da jeg kom til toppen.
Da vi nærmet oss campingplassen vi skulle bo på, skjedde det store! Vi måtte over på en grusvei og på denne veien traff vi en familie på tur med to svære schaefere. Stian fikk syklet forbi uten problemer, men jeg derimot… Tenåringen i familien bestemte seg nemlig for å kaste ei flaske til hunden rett foran meg!! Og tro meg, jeg buste inn i hunden og trynte så det smalt! Både hunden og familien ble rimelig forskrekket tror jeg, for de sa unnskyld og forsvant veldig fort. Ingen av dem som brydde seg da Stian ropte etter dem. Så…. Jeg gikk jo i bakken igjen da, for tredje gang! Nå var det det høyre kneet som fikk gjennomgå, noe så vannvittig! Det var en rasende meg som fortsatte turen, for å si det sånn. Tror nesten ikke Stian turte å si noe til meg, for alt jeg sa og gjorde gikk ut over han på det tidspunktet.
Da vi syklet inn på campingplassen etter ganske mange timer på hjul, kjente jeg på en ren lykkefølelse. Var så utrolig sliten, men for en tur! Mange, mange opplevelser i løpet av dagen. Noen vonde, men flest gode! Spennende å sykle sammen med Stian. Var ikke så skummelt som jeg trodde det skulle være. Men for all del, det står stor respekt av det han holder på med! For å si det sånn, dette er ikke for den vanlige mannen i gaten!
Nå sitter jeg her med et himla svært blåmerke på mitt hovne, høyre kne, et rødt tannhjulmerke på høyre legg (ser jo nesten ut som en tatovering) og et veldig sår nedover venstre kne og legg. Livet er fint folkens! Blir spennende å se hva morgendagen bringer. Klarer jeg å sykle med disse beina, eller blir det hviledag på oss – allerede?
Pictures from today’s trip:
GPS Data from today’s trip:
Norwegian