Da jeg våknet av vekkeklokken klokken 0700 og kjente at kroppen hadde fått litt for lite søvn, så presterte jeg å komme meg opp ene å alene på grunn av at jeg viste at Stian hadde fått mindre søvn enn meg.
Servert frokost om morgenen igjen
Stian hadde lovet meg frokost idag også, noe jeg satte min lit til at han kom til å klare å gjennomføre, tross tilstand og søvnmangel.
Men ved første øyeblikk virket det veldig dødt i leiligheten, jeg gikk på badet en tur, og tror du jaggu ikke han klarte stå opp, og være halvveis ferdig med frokosten før jeg var ferdig. Vell gjennomført frokost Stian, som bestilt og godt levert 🙂
Etter mat, en snartur på butikken etter vann og powerrade og litt baling så kom man seg omsider på sykkelen. Da var det begynt å bli godt å varmt, calima var gitt seg litt siden igår og forholdene lå til rette for en kjempeflott sykkeldag.
Vi tok idag turen oppover veien vi kom ned igår, innover dalen fra Arguienguin mot Soria. Det gikk fort innover, men plutselig oppover. Bratt, varmt og tungt. Her fikk man kjenne på at man var på en tur igår, men jeg var mektig imponert over Stian som bare setter til og tråkker seg oppover. Seige faen!
Mot toppen av Soria tok vi en stopp for påfyll av vann og powerrade, noe som virkelig var nødvendig idag også. Andre må jo tro vi er gale som vi skåler oppover fjellet.
Her traff vi også noen trivelige finsker på sykkel, som gjett om også skulle sykle Styrkeprøven de også. Vi slo av en god prat mens væske og matinntak skjedde. Multitasking på høyt nivå.
Deretter fikk vi oss en krot bomtur på ett par kilometer, men ikke lenge etterpå var vi på tur rett opp igjen. Her fikk vi kjenne at det var noe lenge siden sikkerlig mat var inntatt, og det ble noen stopp på tur opp for å få igjen pusten og presse syre ut av beina.
Falske topper er en uting
På det jeg trodde var toppen, (PS: trodde!!) var det en som solgte drikkevarer og bananer. Noe som kom kjærkommet med ettersom det minket i egen beholdning.
Deretter fortsatte vi innover fjellet (trodde jeg), men jaggu var det ikke flere fjelltopper som skulle bestiges. Etter langt om lenge, og lengre enn langt, etter min mening ihvertfall så kom en syrebefengt Vegard til den som faktisk var toppen og en resturant som serverte oss en god lunsj og noen cola.
Seige sterke bein
Og tror du for svarte ****** at Stian fortsatt bare trør seg oppover lett som bare det? Jo nettopp, mens jeg vurderer og bli religøs for at vi endelig har funnet toppet så kommer det fra Stian: «Neh, beinå e fine dem!». Han er herved oppgradert: Seige jævel!
Nedover så gikk det fort, veldig fort til tider. Og den siste mila fra toppen og til San Bartalome gikk virkelig unna, der traff vi på den verst tenkelige stigninga som jeg var helt sikker fantes på denne jord.
Som om ikke det var nok gikk vi fra 10% ned og 40-50 km/t til 20% stigning og maks tunge gir. Til nå må beina mine være klassifisert som syrefast!
På toppen (igjen!) fikk vi noen minutter pause og jeg fikk presset syra unna. Til Stian’s hånlige smil! Og herifra og ned gikk det enda fortere, med gode veier, nesten ikke en bil og kjempeforhold så gikk det downhill i 20 minutter.
Følelsen når til og med bremsing blir en form for trening
En god lærdom fra dette var at det jaggu ble tungt å bremse. Med fjellet bak oss, og nå hadde beina mine også fått litt hvile, så har spanske veibyggere bestemt at man ikke skal være ferdig uansett vei man ønsker å dra, for her var jaggu ett mini-fjell vi måtte over.
Etter 150 høydemeter til så fikk vi en fantastisk utsikt atter en gang og var heldig nok til å få noen til å ta ett bilde av oss.
Resten av kjøringen nedover gikk meget flott, og vi avsluttet dagen med bakkedrag på siden av leiligheten, ikke for at vi trengte det, men vi ville nå 2000 høydemeter, og det gjorde vi.
Etter over 5 timer aktiv tråkketid på sykkelen, 101km, 2000 høydemeter og en gjennomsnittlig temperatur på 33,5 grader så kunne Hannah ta imot to slitne, men strålende fornøyde gutter til en velsmakende og velfortjent middag.
Kvelden har vi benyttet inne i Las Palmas der vi fant en meget hyggelig kafe, og fikk servert enda litt mer mat. Nå sitter man og lurer på hva morgendagen vil bringe, men denne karen tror nok han holder seg i lavlandet i morgen 🙂
Stian’s GPS Data: Garmin GPS
Vegard’s GPS Data: Garmin GPS
Til next time, Vegard
Norwegian