It’s Lillian’s last day here in Germany. She’s heading home to Norway today. I will head south and just see how far i will go.
I can’t believe it. When we woke up yesterday morning the plan was that Lillian would cycle further on with me. Reality is that she’s going home. I won’t see her now until I come home in end of September or beginning of October.
We packed our bags yesterday, so we’re just eating our breakfast and then we start cycling towards the train station. Lillian is taking the train to Kiel, the boat to Oslo and the train to Kristiansand. Long travel, but when the airlines can’t guarantee place for a bicycle and the prices are sky high…. Then the long way is sometimes the only way.
It’s not easy to say goodbye at the train station, to be honest it’s really hard. We stand there for a while and knows that the trains departure time is getting closer. I just have to cycle, she needs the time to find the train and if not, we could stay here forever.
I’m cycling out of the city. The music is on full volume and some hand picked songs are going on repeat. I’m cycling in a trance and don’t even realize that I’m cycling on the wrong side of the river. Suddenly I’m standing there looking at a private boat and at the 20 meter crossing to the other side…no bridge.
While I’m writing here now, I realize that I’ve changed my beginnings of every line from We to I…..Not sure if I’m a fan of that at the moment…..
After looking at the GPS for a possible crossing I start cycling back to the main road. It looks like there’s a bicycle trail just beside the train bridge. I’m going to try.
I find a shop and fill up with water and some bananas. When I follow the train rails I can see that the bicycle path is crossing the river there….PERFECT!
I’m finally at the right side of the river, I really need to get some focus on my cycling now, if not it will be a really long trip.
The road takes me through some nice small towns and suddenly I’m in the middle of the forrest. At this point it is not much of a cycle path, you could describe it as a muddy tractor road. You need to have full focus to not fall at a place like this.
Finally back on the road. A road cyclist is passing me… at least he try to. I’m cycling there in my own little world, singing and using the whole cycle path…I’m in the middle of nowhere, it’s not supposed to be other people here now!!!!
When I realize that he’s behind me, I let him pass, but I don’t let him go without a competition. I believe that I have strong legs and that I should be able to compete a little bit. I’m following his wheel, fall a littlebit back so that I can take a picture and cycle back to his wheel again…Too easy!!
I must admit that I’m using too much power now. Especially in the hills. I follow him over 3 small hills, but when the 4th hill is coming up, I have to let go. I still have 60 Km to go!!!
It’s easy to see that you are getting closer to the east and west boarder. I cycle past a house called Grenze hus and many memorials that tells some story in German and English. One of them was about a guy that tried to escape. Read about him here:
Escape across the boarder creek:
On April 26. 1986, the alarm was triggered in a section of the alarmed barrier fence in Schlagsforf. The soldiers of the Thurow company of Boarder Troops on duty at the time make their sortie and check the neatly harrowed and raked control strip for suspicious footprints while a special respose unit closes off the area in a wide circle.
Attemting to escape is a 25 year-old man from the Gadebusch district. He visits a nightclub in his hometown before setting out towards the restricted zone on his bicycle. Just before reaching Groß Molzahn he hides the bike among shrubs and unnoticed by police at the checkpoint, continues on foot in the direction of Schlagsdorf. Just behind Schlagsdorf the young man climbs through the alarmed barrier fence, runs across a grain field, the patrol road and the 6m-wide control strip to the last barrier element, Boarder Fence 1. He crosses it also and finds himself right at the edge of Lake Mechow. But the water is too cold to swim across.
The thermometer indicates 60 F that night. He abandons his attemt and walks aimlessly along the lakeshore. He struggles through the scrub and finally arrives here, at the northern tip of the lake. Close to 3.am he crosses the boarder creek, unharmed, into freedom.
Finally I’m at the camp site. I cycle about 10km round and round a small place to find the camp site. The signs points me in to many directions and the camping is not where the map said it was supposed to be.
It’s a small camping which a friendly old couple is running. The price on the coast was between 20-29 Euro per night for two persons and a tent…I’m now down to 8 Euro, and I have to say that FINALLY they have some proper grass and not the sand dunes, this is heaven to sleep on compared to the coast campings.
Lillian’s last little norwegian corner:
The end, eller som Stian sier: «Det er bare begynnelsen på et langt liv sammen.» The end kom så altfor fort! Jeg var overhodet ikke klar for å reise hjem. Det ble lite søvn den siste natten. Stian skulle jo sykle videre, så han sov godt, men jeg lå lenge våken og bare så på at han sov, så på den fantastiske, flotte mannen min.
Det var en utrolig spesiell stemning den morgenen jeg skulle reise hjemover. Stian gjorde seg klar til å sykle videre, mens jeg gjorde meg klar for å reise hjem. Urettferdig! Jeg ville så veldig gjerne være med videre. Visste jo at jeg hadde over 30 timers reise foran meg….
Vi syklet bort til togstasjonen. Det ble ikke sagt mye på veien. Tror vi begge helst ville unngå det umulige. Men helt seriøst – gjett hva som skjedde på vei bort?! Jo, hjulet på hengeren punkterte! Kanskje et tegn på at det faktisk var på tide å komme seg hjem, eller….
Det var ufattelig tungt å si hade utenfor stasjonen. Stian ville at jeg skulle gå, mens jeg ville se han sykle avgårde. Det ble mange gode og lange klemmer og kyss, mange tårer. For noen sippefolk. Jeg er sikker på at de som så på oss tenkte
det. Så kom øyeblikket, øyeblikket da Stian satte seg på sykkelen og begynte å trille bortover. Det var en utrolig rar følelse! Følte meg lammet på det tidspunktet. Klarte ikke gjøre noe. Sorg og savn på samme tid.
Kom meg hvertfall inn på stasjonen, og det var da det morsomme med hele reisen begynte. Hva er greia med at de ikke kan lage sånne ramper vi kan gå på? Er ikke alltid like enkelt å gå ned/opp trapper med sykkel, henger og tung bagasje. Ikke alltid like enkelt å komme seg inn i en heis heller. Men jeg måtte jo prøve på et vis. Hektet av hengeren og plasserte sykkelen i heisen. Da jeg skulle hente hengeren, lukket heisdøren seg og sykkelen fikk seg en tur ned. Den kom opp igjen også, da med en gjeng smilende tyskere som bare lo av at sykkelen sto der uten eier.
Det var trangt på toget til Kiel. Er visst populært å ha med seg sykler på toget i Tyskland. Jeg fikk inn sykkelen, men det var verre med hengeren. En veldig hyggelig mann så at jeg trengte bærehjelp, så han hjalp meg. Skulle ønske nordmenn også var slik!
Jeg kom meg ut av toget på egenhånd, men da var jeg plutselig tilbake til heis- og trappeproblematikken. Det var rett og slett umulig for meg å komme meg ut av stasjonen i Kiel. Heisen var altfor liten. Fikk ikke inn sykkelen engang. Endte opp med å måtte gå ned en lang trapp, da med sykkelen og hengeren på slep. Det var ufattelig tungt! Det er i slike øyeblikk at man setter utrolig stor pris på en hjelpende engel, denne gangen en fantastisk dame som løftet sykkelen
ned, mens jeg tok hengeren. Tusen millioner takk!
Da jeg endelig kom meg ut at togstasjonen, så jeg rett på M/S Color Magic, båten jeg skulle reise til Oslo med. Veldig godt at det ikke var milevis å sykle for å komme til kaien. Det var nemlig ikke så enkelt å komme seg fremover siden hengeren var punktert. Det var en utrolig spesiell følelse å sykle mot innsjekk, få billetten min, for så å stille meg i kø – akkurat som bilene. Det var mange som så på sykkelen og hengeren, det var til og med noen som tok bilde av dem. Hehe…
Jeg syklet inn på båten, sykt kult! Min lille sykkel inn i den svære båten, eller det svære skipet!! Jeg vet ikke hva jeg skal kalle den/det. Det var som å komme til himmelen da jeg fant lugaren min. En hel lugar, bare for meg selv! Hoppet opp i sengen med en gang. Det var så godt å legge seg nedpå. Var ganske så sliten, selv om jeg ikke hadde gjort så mye. Var nok bare tanken på at jeg ikke skulle treffe Stian på lenge, lenge, som gjorde at jeg var så sliten som jeg var. Ganske rart å måtte klare seg uten han egentlig.
Jeg sovnet med radioen på. Våknet av at flere av sangene vi har hatt på repeat de tre siste ukene ble spilt: John Legend – All of me, David Guetta & Sam Martin – Lovers on the sun. Der og da trodde jeg seriøst at Stian var sammen med meg. Litt i ørska, vel å merke, men jeg ble veldig skuffet da han ikke var der.
Etter den episoden fant jeg ut at jeg måtte nyte timene på cruise, selv om jeg var alene. Gikk til innkjøp av det ene og det andre, spiste god mat og så på livet. Skulle gjerne delt opplevelsen med noen andre, helst Stian. La meg tidlig, for jeg var faktisk ganske så sliten. Sovnet mer eller mindre med en gang, for senga var fantastisk god. Skulle egentlig ikke tro det, men ååååhhh…. Deilig!
Slo rett og slett til med frokostbuffet, jeg. Skjønner egentlig ikke vitsen med det, sånn nå i ettertid, men den ene brødskiva, det ene egget og de to pannekakene jeg spiste smakte hvertfall godt. Trodde jeg hadde så god tid før vi la til kai, men neida. Da baggen var pakket, måtte jeg nærmest løpe ned til dekk. Problemet var bare at baggen var syyyykt tung!! Ei som er glad i shopping sa du? Fikk den nesten ikke igjen, så var glad for at det var opphold i Oslo.
Ble en smule vanskelig å komme seg av båten. Baggen var altfor tung for et punktert hengerdekk. Endte derfor opp med å gå, eller…. Endte opp med å dra sykkelen og hengeren etter meg. Tungt!! Hvertfall når jeg måtte gjøre det i to km. Følte meg ganske så lost på et tidspunkt. Jeg hadde jo aldri vært i den delen av Oslo før, og ikke visste jeg hvilken
retning Oslo S var heller. Dermed så trasket jeg avgårde, med håp om å treffe på Karl Johans gate. Plutselig var jeg på Aker Brygge. Derfra tok jeg en råsjanse og gikk rett mot venstre. Og hva ser jeg?! Nasjonalteateret og Karl Johan! Takknemlig!!
Det skulle vise seg å være vanskelig å komme seg inn på Oslo S også. Det er altså ikke bare i Tyskland at alt skal være komplisert. Fikk nemlig enda en utfordring der heis og trapp spilte en stor rolle. Endte opp med å koble fra hengeren denne gangen. Orket ikke å dra hele sykkelen opp. Prøvde faktisk, men kom bare en liten meter, så ga fort opp. Og hva skjer!? Jo, en fantastisk flott fyr spurte om han kunne hjelpe meg opp med noe. Halleluja!!!! Han tok sykkelen, mens jeg bar baggen. Tenk at det finnes noen omsorgsfulle sjeler i Norge også. Trillet litt rundt på stasjonen før jeg fikk satt meg godt til rette på en hard benk. Herlig å tilbringe fem timer på Oslo S! Det er så fantastisk mye å finne på der på en søndags morgen. Og litt kritikk skal de få: Hvor er strømuttakene?! Det må da kunne være mulig å lade telefonen mens man sitter der og glor.
Resten av turen gikk veldig bra. Fikk sykkelen enkelt inn på toget, fant plassen min og sovnet. Ble hentet av pappa på stasjonen i Kristiansand. Det var utrolig godt å komme seg hjem til sitt eget hus når jeg først ble «tvunget» til å avslutte dette fantastiske eventyret, sammen med verdens beste mann!
GPS Data from todays trip:
Norwegian