Race report: IRONMAN 70.3 Haugesund, Norway

Jeg har vært slakk og forkjølt hele uken, og lurer veldig på hvordan Ironman på søndag skal gå. Det er torsdag, og jeg har tatt treningsfri siden mandag, og bøttet nedpå med C-vitaminer i håp om å bli helt frisk igjen. 

I dag drar jeg og to venninner ned til registreringen for å få utdelt startnummer, klistremerker og badehette. Vi ser oss om rundt i Maritim Hall, der expoen holder til. Salming, Rudy Project, Oslo Sportslager, Arena, Smartfish og mange fler har satt opp stands med masse stilig utstyr. Jeg kjøper meg nye svømmebriller og en Ironman-hettegenser. Vi får virkelig kjent på stemningen her vi går blant spente deltakere – både proffer og amatører.
 
Hilde er ferdig med svømmingen

Hilde er ferdig med svømmingen

På fredag er jeg fortsatt ikke helt i form, men i dag er det så fint vær, og jeg bare MÅ teste ut svømmeløypa en siste gang. Jeg drar med meg en venninne og en kompis, og uten å kakle og tulle slik vi pleier, svømmer vi jevnt og trutt sammenhengende gjennom løypa. Den er på 1900m, og vi svømmer langs en tau med blåser – som danner en slags hestesko. Vi svømmer først i en bue, og deretter på innsiden av den buen. Etter svømmingen er det rett på Pastaparty på Maritim, før vi drar til kaien og spiser dessert og ser på Irongirl. Irongirl er et løp for jenter på 5km, med både start og mål på kaien. 

 
Lørdag morgen sykler jeg en liten tur på et par km til farmor for å få oljet kjettingen. Pappa er der og maler huset hennes, og skal hjelpe meg. Jeg prøver å kjenne etter på formen, og den kjennes helt grei. For å komme opp til farmor må jeg leie sykkelen opp en bratt grusbakke. Her kjenner jeg at jeg virkelig får pulsen opp, mer enn vanlig, og på toppen av bakken er jeg helt kjørt. Dette lover ikke bra.. Men jeg prøver å overse det, og pappa hjelper meg å olje kjettingen. Han klarer så klart å søle på felgene, slik at jeg må kjøre sykkelen til Spinn Sykkelshop og få sprayet litt avfetting på felgene. 
 
Etter å ha sjekket at alt er i orden med sykkelen, tar jeg med den og to transition-bags med meg til innsjekk. Den ene bagen er fylt med sykkelutstyr, og den andre med løpeutstyr. Jeg leverer sykkelen og posene, og får en chip i gjengjeld, som jeg skal ha rundt ankelen. Deretter drar vi på racebriefing i Festiviteten, der vi får all info som trengs før løpet. Kvelden avsluttes med spaghetti bolognese og filmer fra Ironman 2013 og 2014 sammen med min venninne som også skal være med, Marita. Vi gleder oss veldig, og er begge overrasket over hvor lite nervøse vi er. 
 
Etter en god natts søvn, våkner vi søndag morgen og er fit for fight. Jeg kjenner nå at jeg er litt nervøs, men føler meg klar, og kjenner ikke noe særlig på at jeg er slakk lenger. Om det er fordi jeg er så spent, vet jeg ikke. Men nå føler jeg meg i alle fall helt klar.
 1093_008078
Vi drar til skiftesonen kl 07:00 og sjekker lufttrykket i syklene og fyller på med mat og gels der vi får plass på sykkelen. Jeg føler ikke at jeg fikk spist nok frokost, så jeg prøver å få i meg en skive med nugatti. Den bare vokser i munnen, og jeg kaster halvparten. Vi tar på oss våtdraktene, og stiller oss klar til start. Nytt i år er at damene starter sist – altså kl 09:00. Proffene startet kl 08:00, og jeg ser den ene kjendisen etter den andre komme opp av vannet. Vi heier dem fram, før det er vår tur til å stille oss klar ved vannkanten. 
 
Jeg stiller meg helt til høyre, altså helt inntil tauen. Jeg fant fort ut at det var lite lurt. Startskuddet gikk, og alle prøvde å holde seg nærme tauen. Det var bare en eneste stor sildestim, jeg fikk noen spark i magen, og det gikk absolutt ikke an å kråle. Jeg kikket til venstre, og så at de som hadde stilt seg helt til venstre kunne svømme fritt ved siden av denne kaotiske sildestimen. Jeg banet meg vei gjennom stimen, og klarte etter hvert å komme meg ut av den. Nå kunne jeg svømme fritt forbi, og fikk meg en god posisjon i gruppen. 
 
Det skal sies at jeg var med i fjor også, og hvordan jeg ikke oppdaget dette da, lurer jeg litt på. Jeg burde jo funnet ut at det var best å ligge helt til venstre da. Men i fjor var ikke svømmeteknikken helt på plass, og jeg svømte krål nesten hele veien. Siden i fjor har jeg jobbet mye med svømmingen, og nå skulle jeg kråle hele veien. Så kanskje var det det som var grunnen. 
 
Jeg finner en fin flyt, og svømmer hele løypa uten noen hindringer. Ingen slag i trynet, og jeg finner meg noen å svømme bak som holder samme fart som meg. Etter 44 minutter kommer jeg opp av vannet, og blir møtt med en haug med mennesker som heier det de er gode for. Det er en så god følelse å løpe gjennom her, og bli heiet frem av venner, familie, kjente og ukjente. 
Hilde på sykkelen

Hilde på sykkelen

Da jeg kommer inn i skiftesonen og har fått dratt av meg våtdrakten, kjenner jeg at jeg er helt tom for energi. Beina føles helt svake, og jeg kjenner meg nesten litt svimmel. Hva er det som skjer? Jeg pleier jo alltid å ha så mye energi etter å ha svømt? Jeg følte ikke en gang at jeg tok meg noe særlig ut på svømmingen. Jeg hadde jo så fin og rolig flyt. Jeg slenger på meg løse armer, sykkelhjelm, sko, sokker og briller, og løper ut for å hente sykkelen. Jeg løper med sykkelen langs hele skiftesonen, og da jeg kommer til gangstien, er det lov å sette seg oppå sykkelen. Jeg gir gass opp den slake bakken, og blir heiet frem og tatt bilder av. Heiagjengene er GULL verdt, og jeg setter veldig stor pris på alle som heier!
 
1093_017469Jeg bøtter nedpå med sukkerholdig saft, og spiser en snickers og en oreokjeks. Jeg må jobbe ganske hardt i begynnelsen, men så begynner jeg å få en ganske fin flyt. Jeg sykler forbi den ene etter den andre, og føler meg etter hvert ganske bra. Jeg jobber alt jeg kan for å prøve å holde en snittfart på 30 km/t, og de første 60km ser det ganske lyst ut. Men selv om jeg har vært flink til å drikke hvert 15min, og fylle på med mat hver halvtime, kjenner jeg at energien begynner å dabbe litt av. De siste 30km er veldig tunge, men jeg gir ALT jeg har, og prøver så godt jeg kan å komme til skiftesonen innen 3 timer og 10 minutter. Det går ikke helt som planlagt, og jeg er ferdig med sykkeldelen etter 3 timer og 19 minutter. Men jeg er likevel fornøyd. I dag kunne jeg ikke syklet fortere. Jeg vet med meg selv at jeg ga alt jeg hadde, og enda litt til. 
 
Jeg slenger meg av sykkelen, og løper til min plass på sykkelstativet. Henger opp sykkelen, trykker i meg en energi-gel, og løper inn til skiftesonen med sykkelhjelmen å hånden. Jeg grabber løpeposen, skifter raskt fra sykkelsko til løpesko, slenger på meg en caps og løper ut i løpeløypa. 21km foran meg. Jeg kjenner etter et par kilometer at det kniper i magen, og i tillegg er jeg ganske tissetrengt. Jeg kan ikke vente med å komme meg ned til byparken, der det er et toalett. Jeg får gått på do, og løper videre. Har fortsatt knip i magen, men prøver å overse det så godt jeg kan. Etter noen kilometer til, får jeg sting på begge sider. SUCK IT UP, Hilde, alle andre har sikkert også sting.. prøver jeg å si til meg selv.
 
Man løper ned til byparken, så gjennom kaien, så til Radisson hotellet der med Oasen, så tilbake til kaien, så opp til byparken igjen, ned på kaien igjen, Radisson en gang til, så kaien, så byparken – og så endelig i mål nede på kaien igjen. 
 
Det er like magisk hver gang jeg løper gjennom kaien. Alle de menneskene som roper navnet ditt og heier, og alle venner, familie og kjente fjes. Jeg får frysninger helt ut til fingerspissene! Uten heiagjengene, hadde jeg ikke meldt meg på en gang til. Det er HELT MAGISK!
Men til tross for dette, kjenner jeg skuffelsen sige inn på meg. Jeg var så innstilt  på å gi ALT på løpedelen i år, da det er her jeg har størst forbedringspotensiale. Jeg svømte på 44 minutter, og syklet på 3 timer og 19 minutter. Det er 4 timer og 3 minutter, og sammenlagt med tiden jeg brukte i skiftesonene på 3 og 4 minutter, er jeg nå oppe i 4 timer og 10 minutter. Hvis jeg nå løper halvmarathonet på 2 timer, vil jeg være i mål på 6 timer og 10 minutter. Og da vil jeg slå tiden min fra i fjor med hele 1 time og 10 minutter!!
 
1093_030590Jeg ser på klokken hele veien mens jeg jogger, men blir bare dårligere og dårligere i magen. Jeg prøver å spise en banan, men får den ikke i meg. Prøver å drikke litt Cola, men det er rett før det kommer opp igjen. Jeg treffer på Marita, og får en gel av henne. Denne gjør meg enda mer kvalm, og jeg gir opp alt av matinntak. Jeg drikker litt vann på hver drikkestasjon, men kjenner jeg blir slappere og slappere, og etter hvert blir jeg veldig sulten. Underveis i løypa treffer jeg på Anne-May, som også sliter med mageproblemer. Hun har spydd, og føler seg ikke bra i det hele tatt. 
 
Jeg loffer av gårde, og ser klokka tikker og går. Jeg prøver så godt jeg kan å nærme meg mål på under 7 timer, men merker at det ser dårligere og dårligere ut. Jeg treffer på en venninne som spør om det går bra, og da begynner tårene å trille. Jeg hadde SÅ LYST å gjøre det bra på løpingen i år, og kjenner meg mer skuffet enn noen gang. 
 
Da jeg har 2km igjen, treffer jeg på Anne-May igjen, og vi gir hverandre en klem. Mens jeg løper opp til byparken og ned igjen, står hun ved Egon og venter på meg. Så løper vi siste de siste 500 metrene sammen, og løper hånd i hånd i mål på tiden 07:04. 
 
Anne-May kom i mål i fjor på 05:40, og jeg fikk veldig vondt av henne som ikke hadde dagen i dag. Men jeg var evig takknemlig for at hun ventet på meg, og at vi kunne løpe sammen i mål. Det reddet hele dagen min!
 
Moren til Anne-May skrev en fin kommentar på filmen av meg og Anne-May som løper sammen i mål: «Det va et sterkt øyeblikk å se dere løpe i mål sammen hånd i hånd! Idrett e mer enn bare resultater, det handler også om glede seg over det ein gjør, og også ha evnen til å glede seg på andres vegne! Dere viste oss smerten i dag, men også ekte samhold og glede….tusentakk!»
 
Den kommentaren gjorde så godt, og jeg er så glad for å ha så mange gode mennesker rundt meg. 
 
Når jeg nå ser tilbake på det, er jeg ikke så misfornøyd og skuffet som jeg følte meg underveis på løpedelen. Jeg har gjort en kjempegod jobb med både svømmingen og syklingen, jeg har blitt kjappere i skiftesonene, og til tross for at kroppen ikke var helt på topp den dagen, klarte jeg likevel å fullføre 15 minutter raskere enn i fjor. 
 
Jeg har lært at jeg må bli flinkere til å øve på å spise og drikke mens jeg løper. Det å få i meg næring mens jeg sykler er ikke noe problem i det hele tatt, men når jeg løper er det litt annerledes. 
 
Jeg må legge til at Maren Kristine også var med, og knuste til med tiden 06:07 på sin første Ironman! Venninnen min, Marita, som også debuterte, kom i mål på imponerende 05:52, og broren til Anne-May, Leif Inge, kom i mål på 05:23! Jeg bøyer meg i støvet. 
 
Nå er motivasjonen større enn noen gang til å bli en bedre løper, men også holde svømmingen og syklingen (som jeg liker best) ved like. Jeg gir meg ikke før jeg en vakker dag har kommet i mål på 05:30 eller raskere. Det kan skje neste år, det kan skje om 5 år, det kan skje når jeg er 50 år, men det SKAL skje. Og jeg GLEDER meg!
 
Sesongens siste triathlon er Haugesund Triathlon, og det går av stabelen 30. august. Det er en sprint, som vil si: 750m svømming, 20km sykling og 5km løping. Jeg gleder meg, og er klar til å vise hva jeg er god for!
 
xoxo
Hilde
Bildealbum:
Hilde Odland

Hilde Odland

Hilde Odland

Latest posts by Hilde Odland (see all)